Det er tidlig morgen i Mikumi Nasjonalpark i Tanzania. Vekkeklokka ringte 05:30 og jeg har dratt fra gardinene i hytta mi. Det er alltid like spennende å se hva som skjer på steppene utenfor. Sakte kommer lyset og jeg skimter noen sebraer som rusler stillferdig bort fra vannhullet hundre meter unna, mens en større gruppe vannbøfler overtar drikkevannskilden. De blir stående med beina godt plantet i gjørma mens de mesker i seg av de dyrebare dråpene i parken som akkurat nå er ekstrem tørr. De er helt avhengige av de få vannkildene som finnes her. Lenger borte kommer en sjakal til syne. Den beveger seg sakte, mens den ser seg nøye om etter farer som kan lure.
Snart er vi på vei, jeg har med meg kamera og vannflaske, klar for nye eventyr på «early morning game drive». Dyrene er mest aktive tidlig og sent på dagen, mens skyggefulle skogholt er mer attraktive når varmen midt på dagen er på sitt sterkeste. Da er de også i skjul for oss som kjører rundt for å bli inspirert.
Forventningene våre er store når vi setter oss i safaribilen, selv om vi vet at dyreliv er uforutsigbart, og området hvor dyrene beveger seg fritt er nesten uendelig i parkene i Tanzania. Men vi har ikke kjørt langt før det ligger en løve midt i veien. Hun er helt avslappet og aldeles uanfektet av at vi kommer. Etter noen minutter blir sola for varm og hun rusler bort mot noen busker, hvor hun finner ly og forsvinner helt for oss.
En annen safaribil har stoppet ved en busk litt lenger framme, og vi antar de har funnet noe spennende. Ganske riktig, godt gjemt i et tett kratt skimter vi så vidt manken på en hannløve. Alle i bilen krysser fingrene for at den skal komme ut så vi kan nyte synet av den i full størrelse. Ønskene våre blir innfridd. Snart reiser han seg, rister seg lett og tusler fram i morgensola. Han ser seg rundt og finner tydeligvis ikke det han søker i første øyekast, men starter en systematisk vandring fram og tilbake ved bilen, snuser intenst i bakken, velger en ny kurs og prøver igjen. Vi aner at det kanskje er ”fruen” han leter etter. Det får vi snart bekreftet. Han snuser seg over veien og i retning busken der hun-løven søkte ly. Vi antar at han kaller på henne, for hun kommer ut, men snur ganske raskt for å gå inn i ly sammen med maken sin. Vi venter i målløs spenning. Konklusjonen vår er at de akter å tilbringe de varme timene i ro og mak – sammen i skyggen.
Resten av morgenens ”game drive” fylles med andre opplevelser av elefanter som vandrer med sine tette familiebånd og tar morgenbad i dammen og en gedigen bøffelflokk på mer enn 300 dyr som forlater en større innsjø til fordel for andre ventende dyr. Flodhester og krokodiller har imidlertid en lei tendens til å sende ut signaler som skremmer en del av de tørste dyra bort. Det er naturens strenge lov som gjelder her, og kampen for tilværelsen går sin naturlige gang.
Frokosten smaker ekstremt godt etter noen timer i parken og vi bestemmer oss for å tilbringe dagen i campens lounge, inntil ettermiddagens tur på jakt etter nye, spennende opplevelser. I loungen har vi orkesterplass til to vannhull, så det mangler ikke på nærkontakt med dyrene her heller.
Klokka er fire. Den mest intense heten er på retur og vår dyktige sjåfør og guide er klar i safaribilen. Deler av parken er svært tørr og minner mer om ørken enn en grønn og frodig savanne. Litt typisk for denne tiden av året i Tanzania. Likevel opplever vi små og store begivenheter i ekstremt nære møter med dyrene. Flokker av dyr som forflytter seg langsomt rett foran bilen, i vannhullet er det som vanlig elefanter og sebraer som kjemper om plassen med krokodiller og flodhester, for ikke å forglemme sjakalfamilien rett ved bilen som vi studerer lenge. Men sjåføren vår har igjen en plan: Hva driver Fru og Hr Simba med, tro?
Vel framme ved stedet hvor vi traff løvene i morgentimene, treffer vi dem begge utstrakt og avslappet i skyggen. Nå spørs det hvilke planer de har for skumringstimen? Vi venter ikke lenge før vi får svaret. Han-løven reiser seg og rusler bort mot ”sin utkårede”. Når han stiller seg over henne, slipper han til uten protest. Det går ikke et minutt før akten er over og begge igjen slapper av. I safaribilen er stemningen magisk, men taus. Med stor respekt for at naturen går sin gang slik, er ikke ord nødvendige. Bare noen gisp og små klikk i kameraer vitner om vår fasinasjon. Hun-løven reiser seg, går bort til maken sin og stryker seg opp mot det kraftige dyret. Han lar seg ikke be to ganger og de er i gang igjen. Likestillingen er helt naturlig. Tredje gang foregår parringen kun et par meter fra bildekket vårt. Fascinert av livets gang kan vi studere paret så nært at vi iblant kunne ha klappet dem.
Et løvepar som skal bringe slekten videre kan holde på slik i bortimot en uke. Da verken jakter, spiser eller drikker de – full konsentrasjon om familieforøkningen. Kun 3 og en halv måned senere ser de små dagens lys, mens de er helt avhengige av moren i to år før de går sine egne veier.
Jeg teller måneder. I mars, når jeg er tilbake med en ny gruppe gjester her i Tanzania, er det store muligheter for at vi kan nyte synet av de herlige løveungene.
Mørket senker seg over steppene og vi setter kursen mot campen. Vel framme ved kveldsbålet nyter vi solnedgang og iskalde forfriskninger. En kakofoni av dyrelyder bryter løs, som om dirigenten igjen har hevet taktstokken og latt orkesteret utfolde sitt mangfoldige lydbilde. Det er tropenatt i Mikumi Nasjonalpark – en vakkert opplevelse i Tanzania Afrika
