Afrika Safari, Morgen ved Vannhullet
Vi nærmer oss ”the hippo pool” – flodhest-dammen, hvor opplevelser venter. Denne morningen er det bokstavelig talt kø! En svær flokk på over 300 vannbøfler er tydeligvis nesten ferdig med å nyte dagens første bad, mens de siste bøflene har problemer med å rive seg løs fra det våte element for å begi seg innover de tørre, varme steppene.
Kø i Afrikas dyreverden
Flodhestene som alltid holder til her, snøfter litt mellomfornøyd når de må dele sitt territorium med så mange bøfler og nå er deres tålmodighet snart slutt.
I køen på land er det stille forventning. En flokk sebraer er fast bestemt på at dammen skal nytes, så de ordner bare køen mens de siste bøflene gjør seg ferdig. Bøflene puster tungt idet de forlater vannet, klatrer opp den litt bratte kanten fra dammen og begir seg av sted. En lang, varm dag er begynt.
Farer i vannskorpa
Sebraene rusler målbevisst mot bredden, mens flodhestene snur ryggen til det hele og fortsetter med sin frokost. Det er deres simple plikt å dele godene med de andre dyra i parken både morgen og kveld. Sebraene stopper brått rett før de når vannskorpen. For oss i safaribilen som er tilskuere, tar det litt tid før vi skjønner hvorfor. Jeg skimter en bevegelse i vannoverflaten og det er tydelig hvem som venter på frokost der. Hele fem krokodiller har tatt plass og er klare for å kjempe seg til et saftig måltid. Men sebraflokken vet bedre. De blir urolige, drøfter og vurderer situasjonen, for til slutt å gi opp. Alle forventninger som har bygget seg opp i kanskje en time mens bøflene boltret seg i dammen, er brått knust når de ser livsfaren truer i vannskorpa. Jeg opplever skuffelsen hos hele flokken i det de trekker seg vekk fra dammen med uforrettet sak.
Flokken vår i Mligotini – en spesiell Nasjonalpark Afrika
Vår sjåfør er lommekjent så han kjører videre til en ny en dam litt lenger borte. Underveis ser jeg mange ulike fugler, noen er små og fargerike andre store og majestetiske. Grippen som våker over området stiller i en helt annen klasse. Fugler har alltid fasinert meg, så jeg har kameraet klart når vi kjører over savannene. Når jeg sitter i bil midt i dyreriket, blir jeg veldig engasjert i livet rundt meg og opplever at de jeg reiser sammen har det på samme måte. Jeg får empati med de flotte skapningene som er så totalt overlatt til det naturen kan by på, enten det gjelder mat, vann eller en forfriskende avkjøling. Det tjener også til å få av seg alt som kryper og flyr, og det er ikke lite av i deres verden.
Nettopp av denne grunnen bli det stille jubel når vi får øye på vår flokk med sebraer igjen. De vet om alternativet, selv om denne dammen ikke har like mye vann som i ”hippo-poolen”. Nå stabber de igjennom søla og får endelig tak på etterlengtede dråper – skal vi kalle det morgenjuice? Morgenbadet får vente og kanskje har de bedre hell når sola er på vei ned i kveld?