Vi er en liten gruppe av spesielt interesserte som skal sjekke vår tradisjonelle tur. Dette er 16 dager med allsidige Afrika-opplevelser og masse nære møter med menneskene. Forventningene er høye og vi antar at de blir innfridd, som vanlig.
Det tar ikke mer enn en dag å forflytte seg fra hvor som helst i Norge – til Afrika. Når vi ankommer hotellet rundt kl 22, er både restaurant og bar åpne. Vi inntar en lett middag og nyter noen edle dråper i baren før vi tar natta.
Neste morgen venter guiden utenfor til avtalt tid. Selv om jeg har kjørt denne turen mange ganger, kjenner jeg at jeg ser fram til gjensyn med dyr og mennesker. Alle vi møter har så forskjellig bakgrunn og hverdag fra oss, men likevel kjennes det godt at vi har et felles ståsted i ønsket om et godt liv og gode samtaler.
Vårt første mål er parken som tar vare på giraffer. Mange afrikanske dyrearter er truet av utryddelse og her betyr turismen alt for at de skal bevares. Samtidig er dette et yndet mål for skoleklasser, som slik skaper holdninger om naturvern hos barna.
Det er lagt til rette for at vi skal få møte giraffene tett på, noe du ikke kan gjøre noen andre steder. Vi blir oppfordret til å mate dem, men hvis du ønsker en opplevelse helt spesielt tett på, gjør du slik som reiselederen gjorde sist – fore en giraff med et ”kyss”!
Elefanter lider noen ganger en ublid skjebne ute på steppene. Dette har «Barnehjemmet» for elefanter tatt høyde for å gjøre noe med. Vi besøker dem mens frokosten blir servert. Den ene gruppen av unge elefanter etter den andre slippes inn fra sitt liv i det fri ute på steppene. Her står passerne klare med «tåteflasker» og melken blir behørig nytt til muntre sukk. Deretter rusler mange av dem rundt gjerdet der vi står og hilser på oss som følger med. En grundig orientering om prosjektet gir oss forståelsen av dette viktige arbeidet. Vi blir dessuten tilbudt å «adoptere» en elefant, for å støtte dette viktige arbeidet.
Etter denne ”dyre”-opplevelsen, går ferden videre til Karen Blixens Farm. Denne danske kvinnen som bygde opp kaffeproduksjon og etter hvert ble en ikon for hele distriktet. Som kvinne kan jeg lett identifisere meg med hennes mål og hennes avgjørelser. Dessuten lærer jeg stadig mer av hennes mot, omsorg for lokalbefolkningen og ikke minst: Hennes fortellerevne, hvor hun samlet venner rundt seg ved peisen og fortalt så hun trollbandt tilhørerne. Er dette en utdøende kunst? Hvordan kunne vi ta den opp igjen, tro?
Karen lyktes i mangt, men her får vi også høre historien om lykkelig og ulykkelig kjærlighet, omsorg og kreativt arbeid for lokalbefolkningen og ikke minst Karens solide hjelp for vaskeligstilte i alle lag av folket. Hennes historie i Kenya tok en relativt brå slutt, og på hennes farm utenfor Nairobi får vi alle detaljer vi ønsker oss. Vår beundring for denne sterke, danske kvinnen stiger i takt med guidens beretning. Hvor tok hun motet og ideene fra, tro?
En av de nærmeste naboene til Karens Farm er Kazuri Smykkefabrikk. Her møter vi dyktige, enslige mødre som har fått en sjanse til å tjene til livets opphold med denne smykkeproduksjonen. Vi følger prosessen fra den tunge, grå leira og får en prat med kvinnene: De er stolte av arbeidet sitt og det forstår vi enda bedre rekkevidden av når vi ankommer andre del av stedet: Et fyrverkeri av en butikk, hvor du kan boltre deg i farger og former på smykker og annen keramikk.
Nå gleder jeg meg vilt til en herlig lunsj og Karen Coffee Garden er aldri et feil valg. I skyggen under akasietrærne dogger hvitvinen på glasset og kelneren sjarmerer oss totalt med sitt brede smil og presentasjon av menyen. Vi har gått lenge og opplevd mye. Stillheten og stemningen her gjør godt for kropp og sjel.
En tur gjennom byen på vei tilbake til hotellet byr på de vanlig, morsomme episodene i trafikken: En motorsykkel som er lastet med en hel dobbeltseng og kjører likevel sikksakk mellom bilene i full fart, sportsbilen som durer gjennom lyskrysset mot rødt lys og vi må bare forsvinne opp på fortauet for å unngå smellet, bussene fullastet av folk, hvor de sist ankomne henger ut av bussdøra for å få skyss til målet sitt.
Etter litt avslapping på hotellet venter sjåføren utenfor – vi skal spise middag på Carnivore Restaurant. Dette er stedet for oss som elsker god mat i eksotiske omgivelser, gjerne litt impala, krokodille eller hva med slangekjøtt? Hver kveld har de en bestemt meny og kelnerne serverer ved bordene direkte fra grillspydene. En stor serveringsplatte på hvert bord gir oss masse valgmuligheter av krydder og annet tilbehør. Av ”ren høflighet” må vi selvsagt også smake på den lokale brennevinet.
Her tar det ikke lang tid før vi finner stilen og stemningen når fort de store høyder. Hver gang jeg har vært her, har kelnerne også bidratt med et innsalg med sang og musikk – et uformelt show mellom bordene som alltid byr på overraskelser og forårsaker masse latter.
AMBOSELI
Nattesøvnen på hotellet er det beste utgangspunktet for en safaridag. Da jeg bodde i Tanzania for første gang, på 90-tallet, kjente jeg på at jeg kunne få nok safari. Men nå er det helt omvendt. For meg er tre til fem safarier i året, gjerne i mine favorittparker, aldeles perfekt. Enhver park er alltid forskjellig fra forrige gang og nye opplevelser tett på dyra en helt magisk!
Turen til Amboseli gir oss et innblikk i natur og ikke minst det nye veinettet her. Infrastrukturen i Kenya er i sterk utvikling og langs den firefelts, nye veien er også den nye jernbanelinja mot kysten ferdig. Helt moderne tog skal sørge for rask og trygg transport på strekningen Nairobi – Mombasa. Vi blir fortalt at den skal åpne i juni 2017.
Denne nasjonalparkens spesialiteter er elefantflokkene, som vi er så heldig å havne midt i under deres vandring ut av sumpene om kvelden. Her er også spesielt store mengder med fugler, i tillegg til de fleste andre dyrene. For oss som har kamera klart, får vi helt unike bilder her, både av dyrene med Kilimanjaro i bakgrunnen, for ikke å forglemme solnedgangsbildene.
Både utsikten til steppene, hyttene og maten kan også nytes her, før vi setter kurset mot grensen til Tanzania.
TANZANIA – KILIMANJARO
På grenseposten sjekker vi inn i landet med pass og visum, deretter får vi spasere fra Kenya til Tanzania, mens safaribilen sørger for at bagasjen vår finner sin plass i neste bil. Marangu Village neste!
Det er som å komme hjem når jeg stiger ut av bilen på Marangu Hotel. Her var jeg for første gang i mars 1996, flere av betjeningen er den samme som den gang og gjensynsgleden er stor. Rommene ligger spredt rundt i en herlig hage, hvor vi også kan se Kilimanjaros topp i klarvær. Vi ser fram til å oppleve enten fjellandsbyen på nært hold, eller å ta den første økta opp mot toppen, til nesten 3000 moh.
Den sistnevnte turen er en helt spesiell dagstur gjennom den tropiske regnskogen, med tett vegetasjon, diverse småkryp og ikke minst apene, the Blue Monkeys og Colobus Monkeys. Stien er lett å gå på, men du kjenner faktisk at lufta blir tynnere, selv på denne strekningen. Det er spennende å møte guider og bærere, samt de turistene som er på vei mot toppen. Konsentrerte følger de guidenes ordre: Pole – pole! Sakte – sakte! Det er det sikreste suksesskriteriet hvis man skal lykkes med oppstigningen!
Turen i fjell-landsbyen gir oss spennende møter med mchaga-stammen som holder til her. Vi får en herlig innføring i de tradisjonelle skikkene og livet deres i jordhytter. Noen andre mchagaer i nabolaget inviterer oss ned i grottene der denne stammen søkte tilflukt da de var i konflikt med masaiene. Noen, inkludert meg selv, kjenner tydeligvis på en ørliten tvil om vi ønsket oss ned dit i dypet. Men min gryende nysgjerrighet gir ikke fred og så snart jeg er på vei ned den bratte stigen mot mørket, overtar eventyrlysten og gløden for å få innblikk i enda en del av mchagaenes liv. Her nede levde og bodde de i dagevis, spiste og sov, for å unngå krigerstammens herjinger. Godt å vite at ingen stammer i Tanzania er i konflikt med hverandre lenger. Det bidro President Nyerere til med sin sterke holdningsskapende virksomhet på 60- og 70-tallet.
Markedsbesøk er også en naturlig del av turen. Det yrende folkelivet med salgsboder og varer spredd utover bakken, viser mangfoldet i fjell-landsbyens næringsliv. Her er det enkelt å lokke fram smil og latter når jeg hilser og slår av en prat på mitt meget enkle swahili.
Så er tida kommet for å vende nesen mot kysten. Selv kjenner jeg lengselen vokse etter å komme hjem til mitt Bomani Beach. Med min tilknytning til alt fra staben, hagen og rommet mitt til menneskene i landsbyen, bobler jeg over av glede over p kunne telle bare noen timer til jeg er der igjen.
Vi blir hentet med bil og får oppleve hvordan tanzanianere lever livet langs landeveien. Her bor de i jordhus eller murhus, dyrker åkrene sine og gjeter dyra. Veien fungerer også delvis som markedsplass. Stabler av frukt og grønnsaker er et vanlig syn, mens mange unge gutter prøver seg på å selge levende høner eller ender, som etter hvert som dagen går, er ganske utmattet etter å bli ristet ut i veien foran de forbipasserende.
MLINGOTINI VILLAGE ved Det Indiske Hav
Ut på ettermiddagen kommer skiltet til Bagamoyo til syne og jeg begynner nedtellingen, ettersom jeg vet at det nå er en liten time til vi er framme på BOMANI beach BUNGALOW.
På vei fra hovedveien blir veidekket stadig dårligere og når vi entrer landsbyen vi skal bo i, begynner alltid gjestene å lure på hva de har begitt seg ut på. ”Hovedgata” i landsbyen består av primitive boder foran til dels ganske så falleferdige jordhus. Noen finere murhus har begynt å dukke opp, men man undres om det virkelig ligger et hotell her?
Endelig ser vi porten som bærer bud om at her er det annerledes. Fossblomstrende Bogan villa og en smilende port-vakt tyder bra. Vi kjører opp foran hovedinngangen til restauranten. Der blir vi tatt imot av staben som ønsker oss velkommen med brede smil og ”welcome juice”. Vi kaster et blikk gjennom restauranten og der, over flisene og bordene med fargeglade duker, blinker Det Indiske Hav. Sola er på vei ned og det rosa kveldslyset skaper stemningen. Vi har nådd målet – havet!
Hotellet her ble bygget opp i 2007 og siden det er vennskapet og samarbeidet med innbyggerne i landsbyen bare vokst. På vandring gjennom landsbyen, med matlaging sammen med kvinnene fra landsbyen og ikke minst under opptredenen av den lokale dansegruppen, får vi et nært innblikk i kulturen her. Åpne, glade mennesker ønsker oss hjertelig velkommen – Karibu sana – mens de byr på seg selv og sitt dagligliv. Ikke minst barna møter oss med jubel, de elsker å bli tatt bilder av og vil gjerne se seg selv i displayet etterpå. Alle gjestene mine er svært velkommen i landsbyen og selv blir jeg tiljublet. De spør også om når jeg kom hjem og hvor lenge jeg blir.
– Du trenger vel ikke reise så fort til «Ulaia» (Europa) igjen nå?
Strendene i dette området er et kapittel for seg. Her er det ingen andre hoteller enn Bomani Beach, så naturen ligger der uberørt og bare venter på oss. Mangroveskogen byr på mange forskjellige sorter trær, der de står og balanserer «på tå» med røttene godt plantet i sanden og sjøvann «til kness». Når vi kommer gjennom kanalen og havet åpenbarere seg for oss, blir synet av den store flamingoflokken aldeles overveldende. Vi stopper båten på samme sandbankene som de mektige fuglene og får instruks om å nærme oss dem sakte. Men så snart fuglene begynner å tråkke litt urolig, tyder det på at de føler seg truet og vi stanser. Nærværet med denne flokken av elegante fugler er magisk og vi sniker oss forsiktig til å ta bilder – dette må vi bevise om venner og familie om de skal tro oss.
SAFARI i MIKUMI
Vi har parkert utenfor nasjonalparken etter noen timers spennende biltur, hvor dagliglivet finner sted i landsbyene tett innpå veien. Nå skal vi gjennom noen formaliteter med innsjekking før vi er klare. Dette er faktisk digitalisert nå, så det går kjapt og greit. Fra ”gaten” er det bare noen hundre meter til campen der vi skal tilbringe de neste to døgnene.
Ordet safari betyr egentlig ”tur”, men når jeg hører ordet, kan jeg fort assosiere det med stemningen i bilen akkurat nå: Forventningen til hva som skjuler seg bak denne porten er store. Er dyrene der de pleier å være, får vi sett flokkene med elefanter og gnuer, har vi hellet med oss og avslører hvor løvene holder til?
Mikumi Wildlife Camp byr på den beste nærheten til dyrene. Her er det ingen gjerder som skiller dyr fra mennesker og ved innsjekking får vi klare instrukser om at etter mørkets frambrudd må vi ha en masai til å følge oss mellom hyttene og restauranten. Hver av hyttene inneholder to rom som deler en veranda. Å sitte her etter mørket har senket seg og høre på lydene, er bare magisk. Jeg gleder meg til kvelden også! Hyttene er enkelt møblert og satser på frisk luft via ”gjennomtrekk” i vinduene uten glass. Gode bad gjør det komfortabelt nok.
Men her har vi ikke noe tid å miste. Bagen blir plassert på en benk og jeg iler bort til safaribilen. Der er sjåføren klar: Han har hevet biltaket, som nå utgjør en nødvendig beskyttelse mot sola, samtidig som vi herfra har direkte kontakt med dyrene når vi står i bilen, uten noen vinduer mellom oss og naturen.
Det første som møter oss er en impalaflokk. Etter utallige safarier siden 1996, er det fortsatt like fascinerende å komme så nært dyrene. Sjåføren slår av motoren og vi får studere impalaflokken. Her er det 40 – 50 damer og to menn. Vi aner at det brygger opp til kamp og det tar ikke lang tid før de to sterke bukkene braker sammen. Det knaser i bukkehorn og bakken dirrer av stampingen deres. Rart at de små, spede dyrene kan kjempe med en slik kraft. En intensiv kamp resulterer i at en av bukkene legger den andre i bakken med at brak. Den vrir seg raskt unna, kommer på beina igjen og løper for livet. Seierherren løper etter flere hundre meter før han småløper tilbake til haremet sitt. Når han når dem, setter han ned farten, skrider verdig mot dem og går sakte rundt hele flokken. De samles tett og seansen avsluttes med at den seirende bukken begynner å gå fra veien, med hele dameflokken etter seg.
Et ”game drive” slik som dette byr alltid på overraskelser og to-tre dagers safari kan gjerne bli en hel bok! Men nå nøyer jeg meg med å beskrive kveldsstemningen vi fikk med oss på vei til campen igjen. Ved et av vannene i parken får vi øye på en liten flott med aper som leker i vannkanten. Så begynner en seanse som man skulle tro var vel regissert: Fra vår høyre side kommer en liten gnu-flokk. De labber uvørent ut i vannet og begynner å drikke. Fra venstre side av bilen kommer en stor sebraflokk. De enser oss ikke, men tar plass litt på avstand fra gnuene. Når de store, tunge dyrene trekke seg tilbake, tar sebraene plass ved bredden. De står side om side, helt uanfektet av at både en girafflokk og en elefantfamilie har inntatt plassen i ”kø” til vannkilden.
I bilen vår er det ingen som sier noe, bare noen klikk fra kameraene våre og noen stille gisp kan høres fra oss. Vi er trollbundet av å sitte midt i dette systematiske drikkegildet til så mange dyrearter – vi teller syv forskjellige. Samtidig skaper sola den trolske kveldsstemningen som du bare finner på steppene i nasjonalparken.
ZANZIBAR
Prikken over i’en etter to ukers tur spekket av opplevelser, blir turen til krydderøya Zanzibar. Det begynner ganske kaotisk på kaien i Dar. Når sjåføren vår stopper der, omringes vi av ivrige bærere som formelig sloss om koffertene våre. Litt skremmende for den som ikke har opplevd dette showet før, men alle er blitt vel forberedt på hva som skal møte oss, så vi hilser, smiler og sier ”nei takk” litt bestemt. Jeg føyer til noen ord på swahili og de kjenner meg igjen. Humor og latter avløser stresset og vi kan spasere kjapt gjennom kontroll av pass og bagasje på før vi tar plass i ventehallen.
Båtturen på snaue to timer gir oss innblikk i de forskjelligste farkoster som brukes til fiske og frakt på disse kanter. Det er helt utrolig hvordan små ”baljer” med en liten skje av en padleåre bringer fiskeren trygt i havn med den lille fangsten sin, som kanskje i dag er bare en liten kurv med dagaa – fisken de steker i olje og spiser sammen med ris. Næringsrikt og godt, sier de. Vel – jeg tror ikke det blir min favorittrett noen gang.
Det blir derimot middagen på Stone Towns tak. Her samles vi etter en byvandring, hvor det yrende folkelivet på fiske- og kjøttmarkedet avløses av nesten trykket stemning i grotten der slavene ble samlet før de ble brakt til markedet for å selges. Disse historiene er utrolige, hvor menneskeverd og respekt blir byttet ut med rå utnyttelse satt i et grusomt system, uten hensyn til alder og kjønn.
Kontrastene er store i våre opplevelser, så vel som den religiøse utfoldelsen i den gamle byen, hvor moskeer og kirker bokstavelig talt står side om side. Dette gjenspeiler også roen som hersker mellom de to religionene her, selv om 95 % er muslimer.
Øya er bosatt av et konglomerat av kulturer, fra arabisk, persisk og indisk til den genuine swahili kulturen.
På vår vandring gjennom byen beundrer vi de eldgamle bygningene og får en kjapp versjon av noen av deres historier, før vi tar turen opp de mange trappetrinnene til takterrassen på Hurumzi Hotel. Vel opp går det et gisp gjennom gruppen vår: Den milde tropevinden og det rosa lyset skaper stemningen når vi tar byen i øyesyn i ”fugleperspektiv”. Tusener av tak i alle regnbuens farger, minareter og kirkespir danner forgrunnen for det asurblå Indiske Hav litt lenger borte.
Vi tar plass på puter langs veggene på terrassen og iskalde drinker finner veien til de små bordene foran oss. Så avbrytes vindens sus av adskillig mer dominerende lyder: Først noe som minner oss om en flyalarm hjemme. Denne avløses av bønnerop og klokkeklang, som igjen suppleres av imamenes klare sang fra flere titalls moskeer.
Mens sola går ned i havet, kommer de unge, kjortel-kledde kelnerne først med en orientering om mat- og festtradisjonene her, for deretter å sette fram seks-syv delikate retter fulle av eksotiske smaker. Geitekjøttet er saftig og mørt, grønnsakene og de spesielt tilberedede potetene er det perfekte tilbehør til et minneverdig måltid på Stone Towns tak.
Zanzibar – bare navnet har en eksotisk klag i manges ører. Utallige er de som drømmer om å komme dit en gang og mange er dem som elsker krydderøya og kommer igjen og igjen. Men det er også et faktum at øya nå har hoteller på rekke og rad rundt det meste av kysten og at Stone Town ofte er fulle av turister og like mange overivrige selgere, som klirrer med treskulpturer og vifter med kangaer i et rikt fargeutvalg i håp om å få tjent noen shilling.
Lange, fantastiske sandstender er det godt å supplere med et lekkert basseng, ettersom lavvann noen steder betyr flere hundre meter ut for å nyte sjøen. Mange hoteller vet å innrede med tradisjonelle møbler og tilbehør, noe som skaper den rette, flerkulturelle stemningen.
Denne gangen skal vi holde oss i Stone Town, med noen avstikkere til en krydderfarm og en herlig restaurant på en klippe utenfor byen.
Guiden som møter oss på krydderfarmen har solid kunnskap om alle vekstene her. Ettersom vi nordmenn kanskje har glemt noen av de engelske navnene på krydderene, supplerer han med norske navn. Duften av sitrongress, vaniljestang, pepper og ingefær avløses seansen med fruktsmaking. Dette minner oss klart om at den frukten vi kjøper i butikken hjemme har hatt et helt annet modningsmiljø enn appelsiner, mango og ananas her.
Fra en ti meter høy palme i nærheten hører vi ivrig sang: Jambo, jambo bwana…” Det er The Butterfly Man som er på vei om for å hente kokosnøtter til oss: Flere smaksopplevelser, supplert med et kostelig show, er i vente.
Du får selvsagt også anledning til å kjøpe med deg både noen av disse krydderene, samt lokalt produsert parfyme. Supplert med minnene både på netthinnen og kanskje i kameraet ditt, er vi fulle av inntrykk når vi pakker for å vende nesa hjemover mot velkjente kyster.
