SAFARI – MORGEN VED VANNHULLET
Vi nærmer oss ”the hippo pool” – flodhest-dammen, hvor der alltid er opplevelser i vente. Denne morgenen er her bokstavelig talt kø! En svær flokk på over 300 vannbøfler er tydeligvis nesten ferdig med å nyte dagens første bad, mens de siste bøflene har problemer med å rive seg løs fra det våte element for å begi seg innover de tørre, varme steppene. Flodhestene som holder til her alltid, snøfter litt mellomfornøyd når de må dele sitt territorium med så mange bøfler og nå er kanskje deres tålmodighet snart slutt. I køen på land er der derimot stille forventning: En flokk sebraer er fast bestemt på at dammen skal nytes, så de ordner bare køen mens de siste bøflene gjør seg ferdig. Bøflene puster tungt idet de forlater vannet, klatrer opp den litt bratte kanten fra dammen og begir seg av sted. En lang, varm dag er begynt. Sebraene rusler målbevisst mot bredden, mens flodhestene snur ryggen til det hele og fortsetter med sin frokost, vel vitende om at det er deres simple plikt å dele godene med de andre dyra i parken både morgen og kveld.
Nå stopper sebraene brått rett før de når vannskorpen. For oss som er tilskuere fra safaribilen, tar det litt tid før vi ser hvorfor. Men der skimter vi en bevegelse i vannoverflaten og det er tydelig hvem som venter på frokost der: Hele fem krokodiller har tatt plass og er klare for å kjempe seg til et saftig måltid. Men sebraflokken vet bedre: De blir urolige, drøfter og vurderer situasjonen, for til slutt å gi opp. Alle forventninger som har bygget seg opp i kanskje en time mens bøflene boltret seg i dammen, er brått knust når de ser livsfaren truer i vannskorpa. De rusler skuffet fra dammen med uforrettet sak og det er som vi kan fornemme skuffelsen hos hele flokken.
Safariguiden vår vil gjerne gi oss flere opplevelser og kjører til en dam litt lenger borte. Vi nyter synet av diverse flott fugler i og omkring en liten nesten uttørret kulp.
Når du sitter i bil midt i dyreriket, blir du overmåtelig engasjert i livet rundt deg. Tro det eller vi: Du får empati med de flotte skapningene som så totalt er overlatt til det naturen kan by på, enten det gjelder mat, vann eller en forfriskende avkjøling, som også tjener til å få av seg alt som kryper og flyr. Og det er ikke lite i deres verden.
Nettopp av denne grunnen bli det stille jubel når vi får øye på ”vår” flokk med sebraer igjen. De vet om alternativet, selv om der ikke er slike mengder med vann som i ”hippo-poolen”. Nå stabber de igjennom søla og får endelig tak på etterlengtede dråper – skal vi kalle det ”morgenjuicen”? Badet får vente. Kanskje de har bedre hell når sola er på vei ned i kveld?
